Slik så Osedalen ut omkring 1900. Dette er starten for utbygging av dalen.

En ser:

Meieriet som ble bygget i 1897. Meieriet ble drevet til 1908. Da ble Meieri bygget i Arendal og Osedal meieri nedlagt.

Øverst mot skogen ble brønn gravet , hvor også Handelsforeningen ble tilkoblet. Som reserve til brønnen ble det gravet en demning i en liten dal overfor. Demningen kan du se den dag i dag, men Foreningsbrønnen, som den ble kalt, forsvant den 7 september 1997. Med den forsvant den siste rest av synlige minner for Meieriet og Handelsforeningen.

Nedenfor brønnen bodde Gunnar urmaker. Han hadde ku i fjøset. Han flyttet senere til Vegusdal med hele besetningen. Der bodde andre også i huset i kortere tid. Maia Ølnes bodde her. Likeså G. Sveinungsen. Huset ble revet omkring 1924. Huset ved siden av urmakeren ble bygget omkring 1900. Her bodde også flere i kortere tid . Ole Neset solgte til G. Sveinungsen som igjen solgte til Morten Bratland. En ser her at innhuset er ferdigbygget, mens arbeid med uthuset pågår. Berta Råbudal kjøpte huset av Bratland og flyttet hertil i 1918. Hun bodde sammen med sin søster Åse. Berta var jordmor i bygda. Hun var en myndig og bestemt dame , og vi unger hadde respekt for henne. Torgeir Lien, som startet forretning i skredder Gundersens bygg, bodde her også en tid. Han bygde senere forretning med bolig nærmere Blakstad, der hvor Glass og Sanitær nå har forretning . Torgny Håkedal kjøpte Bertas hus etter hennes død. Åse døde den 21 juni 1972, mens Berta døde den 17 februar 1975. Begge er begravet ved kapellet på Mjølhusmoen. Huset er nå revet og nytt hus er bygget hvor i dag Lensmannskontoret ligger samt del av Hennings Håkedals forretning.

I forkant av bilde skimter en hvor Ingeborg og Tor Ånonsen bodde. Dette huset ble også bygget omkring 1900. Gudrun og Ånon Øygarden kjøpte huset av Ånonsen og bodde her til huset ble revet i 1970

I nærheten av krysset Frolandsveien - Jomåsveien ser en Handelsforeningen. Den ble bygget i 1899. Den første bestyrer av forretningen var Knut Moe.

Ved siden av Handelsforeningen er huset som Nils Tvermyr eide. Huset ble bygget i 1895 og Tvermyr kjøpte det av Ole Torjusen Langeid omkring 1900

I huset nedenfor Tvermyrs bodde Børre Holtebekk. Han bodde her til sin død og Maia og Nils Øles kjøpte eiendommen som senere deres datter Unni Andresen kjøpte , og bodde der til huset ble revet omkring 1970.

. Det var mest hestetrafikk på den tid bildet er tatt. Inntil 1870 var det for det meste kun kjøreveier kløv og ridestier. Det ble fart i utbygging av kjøreveien etter 1870.

Slakteriet i Osedalen er av gammel dato. Anders Dalen bygde huset omkring 1910-12. Etter datidens byggemåte var det et stort uthus han bygde. Huset var bygd i vinkel med fjøs, løe og skåle i vinkelbygget, og fjøs og slakteri i hovedbygget. . På bildet kan du se deler av uthuset på eiendommen. Innhuset var plassert lenger mot veien , er ikke synlig her. Omkring 1920 kjøpte Kjetil Nystøl eiendommen og bosatte seg her. Kjetil dreiv slakteriet som del- tidsarbeid i 1920 åra. Først i 1930 åra forpakta han gården Lauvrak hvor han døde den 19. februar 1936.

Trygve Nystøl overtok driften i 1930-åra. Han dreiv nå slakteriet som helsårsbedrift. Han reiste mye rundt og kjøpte både livdyr og slakt. I mine guttedager var vi mye i slakteriet. Her var mange folk og vi trivdes godt her. Vi fikk lov til å flå på dyra og ellers var var vi mye med for å hente dyr på gårdene. . Vi synes det var spennende å vær med på. Ellers dreiv vi å boksa om kvelden i slakteriet. Mang en dyst utspant deg her blant guttene i og omkring Osedalen. Vi hadde skikkelige boksehansker, men det hendte nok mer enn en gang at vi kom med blodig nase hjem til mor.

Under krigen var det vanskelig å drive slakteri. I Froland hadde Ola Fidje på Hurv slakteløyve, mens Trygve Nystøl kun fikk løyve på et og et dyr av gangen. . Men det var jo nokså mange dødfødte kalver og sjøldaua dyr under krigen. Da kunne det jo være greit og ikke bare være bundet opp med løyve. Det var jo noen som måtte ta seg av sjøldaua dyr og dødfødte kalver på en human og riktig måte.

Mye kan sies om livet bak tyskernes rygg under krigen. Trygve fortalte engang i krigsåra at han hadde slakta et dyr om kvelden og hengte det i slakterbua. . Om natta ble dyret stjålet. Den andre dagen skulle han til Arendal og tok bussen. Der var mange med i bussen, han satte seg i midtgangen på en koffert. Etterpå fikk han greie på at i kofferten var kjøttet som ble stjålet fra ham hin natt. Etter krigen ble det mer fart i slakteriet. Trygve måtte stadig utvide. I 1950 begynte han å tenke på nytt slakteri. Men først bygde han på samme eiendom et nytt innhul med kontorer til forretningen. I 1956 ble slakteriet ferdigbygget. Forretningen var stadig voksende og daglig var det opptil 8 mann beskjeftiget i bedriften. . Trygve dreiv forretningen helt til han døde den 14. september 1984. . Trygve var godt likt i bygda og distriktet. Han hadde mange gode venner. Etter hans død overtok Kåre og Åge Nystøl og driver for fullt inntil i dag. Bedriften har hatt stor betydning for næringen i bygda.

Det var uvanlig mye snø denne vinteren. Som en ser brukes det en ekstra bil for å "sku" på brøytebilen. Ellers var det mange menn med for å skuffe vekk snø foran brøytebilen. Veien til Mjåvatn-Hynnekleiv var stengt i lengre tid på grunn av snømassene . Likeså var veiene til Jomås og Bøylefoss stengt. Det er Harald Sveinungsens sin brøytebil en ser. Han var en hardhaus og god til å brøyte.

En ser at krysset til Jomåsveien ikke er endret. Om vinteren samlet der seg mye snø , derfor var det vanskelig å ta seg fram her. På bar mark var det også vanskelig for tømmerbilene når de skulle svinge mot Arendal i dette krysset.

Det var nesten bensinstopp på denne tid. Biler står i kø og venter på å få fylt en Tiger på Tanken.

Ellers ser en at ny veg er ferdiggjort gjennom dalen til bilistenes glede.

Du må leite lenge for å finne hestelorten her nå.

Det minner meg om en historie fra den tid da kua måtte til stuten for å fri. Sto på trammen til den gamle butikken. Jørgen kom for bi med ei ku. Han skulle til Songe for der hadde dei en slik likandes stut.

Kua bæsjer foran butikkdøra og jeg roper til Jørgen "Nei men Jørgen da, hva lar du kua få lov til". Svaret kommer kvikt og litt stammende: "Den slipper driten der det passer seg"----Ingen flere kommentarer etterpå. Jørgen rusla med kua til stuten. ------

De har det lettvint i dag. . . . . . Veterinæren ordner alt. . . . . .